March 18, 2021

Vinnerne blant korona-taperne

« I februar i fjor sa jeg opp min trygge jobb i Staten. Halvannen måned senere sto jeg så å si på bar bakke: Jeg måtte permittere meg selv. » Hvem er pandemiens tapere – og hvem kommer best ut blant dem?

I februar i fjor sa jeg opp min trygge jobb i Staten. Halvannen måned senere sto jeg så å si på bar bakke: Jeg måtte permittere meg selv.

Arman Vestad er spaltist i Adresseavisen. Denne kommentaren ble først publisert på adressa.no / midtnorsk debatt 11.03.2021.

Med sommerfugler i magen leverte jeg oppsigelsen på sjefens bord, 1. februar i fjor. Jeg sa opp jobben i Nav, der jeg var økonomisk rådgiver for andre som sliter, for å satse for fullt som foredragsholder. For å klare utgiftene trengte jeg en viss mengde oppdrag. Det fikk jeg. Gjennom februar strømmet de inn, og jeg visste hva jeg skulle gjøre helt frem til høsten.

Så kom 12. mars 2020. Norge stengte ned. Jeg tittet ut av vinduet. Ingen folk i gatene. Den eneste lyden jeg hørte, var min egen pust. Hjertet slo hardt og raskt. Hva ville dette bety for jobben?

Svaret kom fort. Sommerfuglene ble til en klump i magen, som jeg ikke hadde kjent på mange, mange år. Hver gang telefonen ringte, var det en ny avlysning. Til slutt stod jeg helt uten sikre inntekter i overskuelig fremtid. Jeg hadde ikke noe annet valg: Jeg måtte permittere meg selv, som så mange andre som lever av å stå på en scene.

Ett år etter: Hvem er pandemiens tapere – og hvem kommer best ut blant dem? Jeg er ikke permittert lenger, bank i bordet. Jeg har omstilt meg kjapt, forholdt meg til den digitale virkeligheten. Jeg klarer meg sånn passe, selv om jeg tjener mindre enn for to år siden. Det er bruk for min kompetanse på hva vi gjør når vi kommer i en krise, økonomisk og personlig.

Det første jeg måtte gjøre for ett år siden, var å ta min egen medisin: En skikkelig gjennomgang av familiens økonomi. Den måtte tilpasses at min inntekt på dagpenger ble redusert med en tredjedel.

Her har vi de første vinnerne blant korona-taperne: De permitterte som klarer å kutte forbruket, orker å ta kontakt med banker og leverandører og få ned de månedlige kostnadene. Når permitteringen tar slutt, kan de til og med ha opparbeidet seg noen nye vaner som gjør at de får mer penger å rutte med.

Problemet er bare at vi som opplever plutselig å miste inntekt, ofte tar dårlige beslutninger. Fattige mennesker er ikke dumme – de mangler penger. Det å bekymre seg for familiens økonomi tar så mye energi og båndbredde at det ikke blir plass til langsiktig tankegang. Mange fortsetter å leve som før, ved hjelp av kredittkort og forbrukslån. Og permitterte som opparbeider seg stor gjeld, vil være taperne når dette er over. Hvis vi som samfunn ikke tar tak i dette, blir pandemien en forskjellsmaskin.

Jeg har tenkt litt over hvordan livet i vår lille familie har endret seg i løpet av korona-året. Svaret kan oppsummeres med ett ord: Avstand. Der hvor jeg før var en typisk klemmer, holder jeg nå respektfullt to meters avstand og bruker munnbind. Men det venner man seg til. Det som er verre å bli vant med, er at jeg snakker mye mindre med andre enn de som er i min lille kohort. Da jeg mistet oppdragene, kjente jeg på behovet for å holde på maska, selv om jeg ikke visste mine arme råd. Hvem vil hyre en foredragsholder som innrømmer at han sliter økonomisk selv?

Det var en av de som hadde gått på kurs hos meg, som minnet meg på mitt eget mantra når jeg skulle rådgi folk i krise: Snakk med de nærmeste, og spør om hjelp. Så jeg bet tenna sammen, og kastet maska. Jeg tok en ordentlig prat med kona. Sammen satte vi opp en plan for sparebluss på hjemmefronten. Så bad jeg om hjelp, og spurte en god kollega som har kommet langt digitalt. Han viste meg hvordan jeg skulle kunne tilby mine tjenester på avstand, uten en scene.

Her er de andre vinnerne blant korona-taperne: De som tør å snakke sammen, kaste maska og spørre om hjelp. De har langt større sjanse til å klare seg enn de som holder på fasaden, til den sprekker av seg selv. Jeg synes det er bra at Mental Helse og Kirkens SOS har stor pågang, slik Adressa skrev i sin leder tirsdag. Det jeg er bekymret for, er de som ikke ringer.

De færreste av oss klarer å dra seg sjøl opp etter håret. Alle trenger hjelp av og til, også jeg. Det er vanskelig å åpne seg for andre: Alle vil virke vellykket, og ikke plage andre med sine problemer. Folk er redde for å få en dør i trynet. Derfor gjør jeg mitt beste for å vise at jeg er så åpen jeg kan for de rundt meg. Jeg smiler og sier hei, og prøver å finne en hyggelig ting å si. Ikke bare virus smitter. Det gjør smil også.

Det er på øynene du ser om folk smiler ordentlig, selv med munnbind på.

Ta kontakt for et uforpliktende møte

Ingen bedrifter er like. Vi kartlegger bedriftens og de ansattes behov, og kommer med forslag til løsninger som virker!